Auduns IT weblogg

Distribusjon

Det finnes tusenvis av linuxdistribusjoner, men er du nybegynner anbefaler jeg å begynne med en distribusjon som har et godt brukernettverk som kan hjelpe deg, og som har de mest brukte programmene installert som standard. Et godt valg kan være Ubuntu. Ubuntu finnes også i flere varianter, hvor jeg trives best med Kubuntu. Er du usikker kan du jo bare teste ut distribusjonen på en LiveCD. Disse kan du laste ned gratis fra nettet og teste uten å installere noen verdens ting.

Jeg, en Linux-bruker har en veldig fin veiledning for å brenne Linux ut på CD, dersom du skulle trenge hjelp med det. Han har også en god veiledning på hvordan man installerer Ubuntu, dog en gammel versjon. Skrittene er omtrent de samme for nye versjoner.

Filer og mapper

Dersom du bruker Windows bør du vite at i Linux bruker man ikke stasjonsbokstaver (eks. C:). Alt ligger under “rota” (presenteres som /). Under rota kan det være såkalte monteringspunkter som peker til et annet medium eller partisjon. For eksempel kan du finne CD-stasjonen din under /media/cd-rom, og kanskje en egen disk som er montert opp som /home (hjemmeområder, tilsvarende C:\Documents and Settings\ i Windows).

Ellers fungerer filer og mapper hovedsaklig på samme måte på Linux som på Windows. Linux har ikke noe register slik som Windows, men alt av innstillinger ligger i filer. Enkelt og greit. En ting som er verdt å bite seg merke i at filer og mapper er “case-sensitive”. Det vil si at om du skriver “MinFil” eller “minfil” ikke er det samme.

Rettigheter på filer er også enklere i Linux. En fil kan være lesbar, skrivbar og kjørbar. Skjule filer og mapper gjør du ved å gi dem navn som starter med “.”.

Som du kanskje allerede har lagt merke til bruker Linux “/” og ikke “\” for å skille mapper. Dette skyldes ikke at Linux går mot standarden. Tvert imot har Unix-varianter brukt dette lenge før Windows var påtenkt.

På rot-katalogen vil du finne en del mapper det kan være kjekt å kjenne til. Her er en liten liste over hva de heter og hva de inneholder:

• /sbin - Binærer (kjørbare programmer) som er essensielle for å få systemet til å kjøre.
• /bin - Binærer (kjørbare programmer) som både systemadministrator og vanlige brukere får tilgang til å kjøre.
• /boot - Inneholder filer som er viktige for oppstarten av systemet, blant annet linux-kjernen.
• /dev - Til og med disker, partisjoner, lydkort, media og andre devices er representert med filer i Linux. Under /dev finner du dem alle. Disker er som regel representert som /dev/hda, /dev/hdb, /dev/hdc og så videre (eventuelt /dev/sda, /dev/sdb, /dev/sdc), CD-ROM som /dev/cdrom og lydkort som /dev/dsp. Disker og media som ligger representert her må først monteres opp for at man skal kunne se filer som ligger der (se /media og /mnt under)
• /etc - Konfigurasjonsfiler for systemet. Dette tilsvarer omtrent registeret i Windows.
• /home - Hjemmeområder (tilsvarende C:\Documents and Settings\ i Windows). Her finner du en mappe for hver bruker på systemet.
• /lib - Delte biblioteker (tilsvarende DLL- og OCX-filer i Windows).
• /lost+found - Dersom systemet mot formodning skulle tryne vil det bli satt igang en filsjekk under oppstart. Korrupte filer som blir funnet vil bli gjenopprettet til dette området.
• /mnt (og /media) - Her monteres filsystemer. Det finnes ingen begrensning for hvor man kan montere opp filsystemer på Linux, men man bør for ordens skyld bruke denne mappen. På noen distribusjoner brukes også /media som monteringspunkt. Da hovedsaklig for flyttbare media som CD-ROM, DVD eller disketter.
• /opt - Her finner du programmer som ikke er med som standard. Noen ganger brukes også /usr til dette.
• /proc - Systemets og programmers status til enhver tid ligger her.
• /root - Dette er root (administratorbrukeren) sitt hjemmeområde.
• /tmp - Temporære filer.
• /usr - Programmer for brukere. /usr/doc inneholder dokumentasjon for systemet og /usr/source/linux inneholder kildekoden (se under) til linux-kjernen.
• /var - Filer som ofte endres ligger gjerne her, som for eksempel epost, logger og filer som sendes til skriver.

Egentlig skal du slippe å gå rundt å huske alle disse. Et minimum er at du kjenner til /home, hvor du vil lagre filene dine.

Brukere og grupper

Brukere og grupper fungerer stort sett som på Windows. Du får ikke gjort noe så sant du ikke er medlem av noen grupper. Eksempelvis må du være medlem av gruppen cdrom for å få tilgang til cd/dvd-spilleren på maskinen. Det er kun en bruker som har fulle rettigheter til alt, og det er root.

Dersom du er medlem av admin-gruppa kan du likevel utføre typiske root-oppgaver ved å “midlertidig bli root”. I Ubuntu går dette stort sett automatisk ved at du blir spurt om passordet ditt på nytt de gangene du skal utføre en root-oppgave. Dersom du bruker konsollet bruker du kommandoen sudo (superuser do) for å midlertidig bli root.

Programmer

En ting må du innse med en gang. Linuxdistribusjoner er basert på fri programvare og det meste av programvare du finner vil også være det. Eksempler på fri programvare er Firefox, OpenOffice.org og Gimp. Dersom du ikke har vært så mye borte i fri programvare vil du måtte sette deg inn i navnene på programmene og hva de brukes til. Det beste er kanskje å titte på en liste over Windowsprogrammer og tilsvarende programmer på Linux.

Ubuntu (hvis vi skal holde oss til den) inneholder massevis av programvare som standard. Det er stort sett et minimum av programvare du i det hele tatt vil ha behov for å etterinstallere, ettersom det du trenger allerede finnes der.

Mange har en idé om at det er så utrolig komplisert å installere programmer på Linux. Det er helt feil! Stort sett kan du installere programmer og biblioteker ved å bruke ferdige programpakker. Disse programpakkene ligger gjerne på et pakkespeil (en samling av programpakker for en distribusjon). Via et grensesnitt (Synaptic i Ubuntu) kan du da bare gå inn å hake av for de programmene du ønsker å installere. Dersom en programpakke er avhengig av at du har et par biblioteker installert, trenger du ikke å tenke på det en gang, for dette installerer den automatisk. Avhengighet mellom pakker håndteres nemlig automatisk. Oppgradering av alle programmene og operativsystemet gjøres via samme grensesnitt.

Finner du ikke programmet du vil installere her, kan du ofte laste ned en programpakke fra en nettside. Disse er da ikke MSI-pakker, EXE-filer eller CAB-pakker som vi Windows, men har ofte filetternavn .deb. For SUSE og RedHat brukes en annen type programpakker med filetternavn .rpm. Disse kan du laste ned å kjøre som du ville gjort på Windows.

Support

Dersom du fortsatt står fast skal du vite at du kan få massevis av hjelp helt gratis via nettet. Det finnes massevis av fora, IRC-kanaler, blogger og wiki-er på nettet hvor du kan finne informasjon, også på norsk. Sjekk gjerne ut hjemmesiden til distribusjonen først, for der finner du ofte massevis av lenker til andre kilder. Ubuntuguide.org er et fint sted å begynne å lete for vanlige oppgaver du kan tenkes å få behov for å gjøre i Ubuntu.

Dersom du har et spesifikt problem kan det også være lurt å søke på feilmeldingen/problemet i Google før du spør andre steder.

Veien videre

Mange vil vel kalle meg en geek for dette, men likevel: Lær deg å bruke kommandolinja. Det er ikke nødvendig for å bruke linuxdistribusjoner som Ubuntu, men før du har lært deg en brøkdel vil du se fordelen med det. Med en gang du skal gjøre noe litt sært er det en fordel å gjøre det i et skall (konsoll), og før du vet ordet av det har du svart belte i sudo.

En annen god grunn til å lære seg å bruke kommandoer er at brukergrensesnittene forandrer seg hele tiden. Kommandoene er stort sett de samme fra distribusjon til distribusjon. Dersom du trenger hjelp til å rette feil, vil du som oftest også finne løsninger som krever at du bruker et skall, og da kan det være en fordel å kunne noen grunnkommandoer.

Kanskje jeg skriver en innføring i det senere, men Linux1.no har en ganske grei innledning i bash-scripting (bash er det skallet som er mest brukt).